Omtaler rundt CDen ”White Lord Jesus”, Kong-Tiki/Speranza, 2005:
”Norske gothsynth-pionerer oppstår fra de døde. For gamle fans må dette være en glimrende gavepakke, all den tid «Amen» bare har vært tilgjengelig på kassett frem til nå. Og for oss som er for unge til å huske WLJ, er dette et ytterst interessant møte med den mørkere - og nokså morsomme - siden av norsk rock anno tidlig 80-tall. Like fullt er det en god plate sett i nåtidens lys, med sterke låter, der dyster, angstvridd vokal og tunge rytmer kontrasteres med et snertent, symfonisk lydbilde.”
(VG, terningkast 5)

”Platen er overbevisende mørk og dyster, med vakre melodier av høy popkvalitet. I en perfekt verden hadde dette ligget på hitlistene på høsten og vinteren. Symfonisk og trist. Det er ikke bare pop som er representert på platen, men også ting som ligner dyster svartmetall, eller med punkete industrielle referanser. Av høydepunkter er låta "Song for a Dark Girl" noe av det vakreste som har akkompagnert november for meg i år.”
(SKUM, studentavis for Oslo)

”Synes du den nye gothscenen blir for jålete? Prøv denne. Materialet har blitt remikset og rekonstruert - og resultatet er imponerende nok. Den gjennomgående mørke stemningen er fortsatt påfallende. Fra den nærmest symfoniske, black metal-aktige «Storm Coming Down» med sin angstbiterske vokal, via poplåten «Back In Mary’s Room» til den avantgardistiske «Showtime!» - her er det kontrastene som gjelder. Og selv om den gitarbaserte «Monsterbody» er et av flere opplagte høydepunkt, er det fint å høre at det går an å lage deilig, mørk goth uten å pøse på med gitarer.” (Adresseavisen)

”At White Lord Jesus har forblitt en hemmelighet for allmennheten frem til nå er en nesten en skam. Det er ingenting som tyder på at dette er 22 år gammelt. Når jeg hører på denne skiva så begynner jeg å lure på hvorfor ikke WLJ var mer sentrale enn det de ble, iallfall i lille Norge. Vi kan nå trøste oss med at nå sitter vi med en solid skive som lett går inn i (Norges)historien som en svært viktig skive. Det er liksom plutselig noe av betydning å sette foran Seigmen i tidslinja, uten at sammenligningen skal tas videre derfra. Og WLJ stopper ikke med å bare være viktig, de har i tillegg sluppet en skive som inneholder en rekke svært bra låter. Det er med andre ord ganske så spennende at dette prosjektet er tatt opp igjen, og ikke minst at nytt album også er på vei. I mellomtiden er denne skiva ganske ny for mange av oss om jeg ikke tar helt feil, og jeg lever lenge på denne. Det er nesten perfekt.” (Groove.no)

”Det kan umulig ha vært lett å være så og si eneste band på den norske scenen når alt dette skjedde i England og Amerika. Men White Lord Jesus klarte seg likevel meget godt. Selv om det samlede materialet utgitt i år spriker i mange forskjellige retninger, viser det bare at bandet klarte å følge med de forskjellige strømningene i tiden. Ikke bare det, de klarte også å sette alt dette sammen til en helt særegen lyd. Dette kommer tydeligst frem på de siste låtene, "August Walla I og II", "After My Death" og "Nightclub" som alle er temmelig ulike det meste andre jeg har hørt. Genistreken her ligger i å blande blåseinstrumenter med de mørkere melodilinjene – noe en kan undre seg på hvorfor ingen har gjort siden.”
(Hissig.no)

”Som tilhenger av goth-sjangeren er denne reutgivelsen spennende, ikke bare fordi den gir innblikk i et lite stykke norsk musikkhistorie, men også fordi de opprinnelige innspillingene ble laget akkurat i det goth-rocken nådde sitt høydepunkt. White Lord Jesus klarer seg meget godt, og platen kan absolutt måle seg med samtidige utgivelser. Enda mer interessant er da at platen fortsatt høres meget moderne ut.”
(Bergen Byavis) 

“The songs sound fresh, original and out of time. Much due to the contrasts between Tristan Christ's tormented and dramatic voice, Tognazzi's keyboard variations that doesn't sound typically 80s as we think of the decade nowadays and several guest musicians that give the songs variation and organic flavours. The album is a most welcomed dive into the depths of the 1980s underground and a proof that the decade wasn't always pastel coloured.” (Lunakafe.com)  

”Dette må være blant de siste års minst forventede utgivelser. Desto gledeligere da at en liten bit norsk undergrunn brått vekkes til live igjen.(…) Kombinerer man kjærlighet til goth, synth og tilstøtende former med en viss interesse for norsk rocks historie, er "White Lord Jesus" en pen presang. Som klar plussfaktor kommer for øvrig Tristans stemme; en klar, poengtert vokal som behersker kontrollert pop såvel som snerring, hvisking og rollen som regelrett hvesende skrulling.” (Ultra-pop.org)

“In the early 80s, there were a tape-movement in the norwegian underground scene. Only a few alternative bands had the money to release their own albums, - some could afford a single, but rarely more than that. (...) In 1984, White Lord Jesus released a legendary tape called "Amen", - and this is the tape that the duo now in 2005 has reworked and released on CD.”
(Eardrums.blogspot.com)

“White Lord Jesus was a pioneering band in the Norwegian underground goth and synth scene. The “White Lord Jesus” CD contains everything ever recorded by the band. There are several interesting compositions here, but it’s also evident to me that this is a group that could have fulfilled a much greater potential if given the chance. None the less this is an interesting release well worth checking out.”
( Imhotep.fi)

”Enkelte vil hevde at White Lord Jesus tilførte norsk rock en oppkvikkende, mørk dose etterlengtet synthmusikk i første halvdel av 80-tallet. (…) Som kontrast til alle pastellfargene på den tiden fremsto White Lord Jesus som et hederlig, lite undergrunnsmonster. Regissør Thomas Robsahm og musikkskribent Arvid Skancke-Knutsen var åpne for musikalske motsetninger. Det er et sunt stykke fra metalliske "Monsterbody" til pop-lysningen "Back In Mary's Room".”
(Aftenposten)

”Norske White Lord Jesus' samlede verker blir i disse dager for aller første gang gjort tilgjengelig på CD. De seksten sporene platen rommer vitner om en duo som kunne blitt veldig bra hadde den fortsatt å lage musikk, og er en god peker til en duo som kunne blitt usedvanelig relevante. For det som slår en i møtet med denne skiva, er hvor friskt det aller mest av synthpop/gothpopen duoen representerte, låter. (…) Her blir vi eksponert for låtskrivere som ikke gikk på kompromiss med, men tvert i mot våget å utfordre samtidens trender.”
(Panorama.no)

”White Lord Jesus består av to betydningsfulle mennesker innen norsk undergrunnskultur, Arvid Skancke-Knutsen og Thomas Robsahm. Bandet lager goth som kan låte som flere av de store innen sjangeren, men de har sin egen lyd og stil. (…) WLJ var sannsynligvis svært innovative for sin tid. ”Beautiful Diseases” er et av høydepunktene som vitner om at bandet kunne vært et av de store innen sjangeren, om de bare hadde fortsatt å lage musikk sammen. Dette er uten tvil en musikkhistorisk interessant utgivelse.”
(Musikkavisen Mute)

“Thomas Robsahm og Arvid Skancke-Knutsen var rockens apostler, da Arendal var rockens mekka på starten av 80-tallet. Arrangørene av kveldens konsert fikk en knallstart, da over 100 publikummere trosset snøværet for å være med på “Alternativ Kunst” i Bomuldsfabrikken i februar 2006. Og på relanseringen av på Mono i Oslo i vinter trakk WLJ flere mennesker enn de noen gang gjorde på 80-tallet.”
(Agderposten)

Øvrige meninger på nettet – og litt blandet:
”Et av Norges mest fantastiske band, bestående av Thomas Robsahm og Arvid Skancke-Knutsen, har gjenoppstått! Gotisk og vakkert og provoserende intelligent. Noen ganger er gamle helter fortsatt helter og ikke bare gamle.”
(Underskog.no)

”White Lord Jesus minner meg om en blanding av Diamanda Galas, Swans (ett av mine favorittband) og noe 80-talls synthpop. En sær blanding, men meget interessant og spennende.”
(Gothminister i nettmøte med Dagbladets lesere)

”White Lord Jesus er et av Norges aller første gothband, men i sin levetid på midten av åttitallet fantes de bare på kassetter. Denne vinteren kom deres selvtitulerte CD, og Jesusfolket har høstet glimrende anmeldelser overalt.”
(Kjetter.com)

”Tristan Christ (Arvid Skancke-Knutsen) og Tognazzi (Thomas Robsahm) startet White Lord Jesus i Oslo høsten 1983 etter å ha spilt i bandene Dynamo Forte (Risør) og Brød & Sirkus (Arendal). Bandet ble en del av ”kassett-bevegelsen” som pågikk i Norge i starten av åttiårene, og i 1984 debuterte White Lord Jesus live og slapp kassetten ”Amen” som ble meget godt mottatt, og er regnet for en av den tidens beste kassetter.”
(Dagbladet.no)

”Andrej Nebb kalte dem for ”munker i kloakken”. Andre mente at White Lord Jesus var noe av det mest spennende, nyskapende og provoserende som i det hele tatt oppsto i norsk rock i første halvdel av åttitallet. Bandet vakte raskt oppsikt for sine konserter, og ga i 1984 ut tispors kassetten Amen, som leserne av musikkavisene Puls og Nye Takter kåret til årets uavhengige utgivelse det året.” (Panorama.no)

”Et av Norges største undergrunnsband, med svært gode omtaler… Bandet har blitt kalt pionerer innen synth- og goth-rocken, og er kjent for sitt intense og energiske sceneshow.”
(Aust-Agder Blad)

”This was the first time the band has played live in 20 years, so after the longest soundcheck ever, the band delivered a great concert and managed to get a lot more people than expected.”
(Runehablog.com)

“Glimrende konsert. Såpass fikk jeg med meg, selv om jeg var så trøtt at jeg nesten ikke kunne stå på beina. Det er noe spesielt med denne veldig mørke, alvorlige, litt svulstige musikken som nesten utelukkende ble laget i en periode på åttitallet.”
(Synth.no)

“White Lord Jesus spilte på Mono i kveld, og det tok helt av. De var mye bedre enn i 1985, og låtene er mye nyere, friskere og mer relevante enn den gangen. (…) Reunion? Comeback? Nostalgi? Nei, det er akkurat nå White Lord Jesus realiserer sitt fulle potensial.”
(hardcoreklubb.com)

White Lord Jesus figurerte også på det amerikanske nettstedet elbo.ws’ Topp 20-liste over ”What’s Hot” i desember, og har dessuten blitt presentert på "Minimal-Electronik Plus" på East Village Radio i New York. Her hjemme har vi vært playlistet hos studentradioene i Bergen og Stavanger, fått syv helsider i Agderposten (!), og vært gjenstand for et langt innslag på Østlandssendingen. Harald Are Lund hadde en større presentasjon av White Lord Jesus på NRK P3.